torsdag 23. oktober 2014

Den fjerde rytter av Agatha Christie



Sjeldan har eg lese ei bok som startar så bra som denne: Kaffemaskinen bak meg hveste som en tirret slange. Det var noe uhyggelig, illevarslende ved lyden. Slik er det vel med de fleste lyder i vår moderne verden, tenkte jeg.  Det lammende brølet fra jetfly som lyner over himmelen, den tunge, truende rumlingen av togene i undergrunnsbanen når de nærmer seg, de digre trailerne som får hele huset til å skjelve, ja selv småstøyen fra vaskemaskiner, kjøleskap,trykkokere og støvsugere-de kan være til aldri så stor velsignelse, likevel føler en seg alltid litt på vakt overfor dem. "Pass deg",sier de liksom . "Jeg er en fanget ånd som må tjene deg, men hvis jeg slipper fri.......".  Dette er ein mann sine tankar medan han sit på eit av nymotens kaffibar i Chelsea på 1950/60-talet (boka kom ut i 1963 under tittelen "The pale horse").
Noko av det  spennande med denne boka er tankane rundt det å skrive.  Hovudpersonen,Mark Easterbrook, besøker venninna si Ariadne Oliver som har ei aldri så lita skrivesperre. Det er lett å myrde folk, og i fyrste omgang vite kven mordaren er. Det vanskelege er å tåkelegge det heile og villeie lesaren.  Eg mistenkjer Fru. Christie å skrive seg sjølv litt inn i denne rolla.

Eg les 6.opplag som kom ut i 1985. Etter å ha sett på lånekortet, har ikkje denne boka vore mykje ute og sett seg om i kommuna. Den har blitt lånt ut 25 gonger frå 1986-2014.  Det hadde vore stas om fleire kunne fått auga opp for denne boka, som ikkje er ei Hercule Poirot-bok, men det gjer absolutt ingentingenling :)